Kulturell tekstanalyse!

Manndatteren og kjerringdatteren

Eventyret Mannedatteren og kjerringdatteren er ett norsk folkeeventyr, skrevet av Per Christian Asbjørnsen (1812-85) og Jørgen Moe (1813-82). Eventyret er skrevet i Norge, når vi snakker om folkeventyr, så er det Asbjørnsen og Moe vi tenker på. De er kjent for å ha vandret rundt og samlet inn eventyrene og skrevet dem ned i bokform.

Hovedpersonene i eventyret er manndatteren og kjerringdatteren.

Eventyret handler om et par folk som hadde giftet seg seg sammen, de hadde hver sin datter som ble kalt manndatteren som var flink og flittig, og kjerringdatteren som var lat og grådig. Kjerringa og datteren var så lei av at manndatteren var så flink at de laget ett veddemål, der det var om å spinne raskest. Manndatteren tapte og ble kastet i brønnen. Men det var ikke en vanlig brønn, nede i brønnen var det en vakker grønn eng. På denne engen møtte hun mange dyr, trær og ei trollkjerring som hun måtte gjøre tjenester for, dette gjorde hun da med glans. Til slutt fikk hun en stor belønning, ett skrin med gull og diamanter. Dette gjorde da kjerringdatteren missunlig så hun skulle prøve å gjøre det samme. Men kjerringdatteren hørte ikke på hva fuglene, trærne og trollkjerringa sa og hun gjorde heller ikke alt hva de bad om, så hun fikk ikke en bra belønning, hun fikk ett skrin med ormer og padder.

Eventyret har en moral som sier at det du gjør for andre vil du få igjen for senere. Det hjelper ikke å være ond og grådig, men hjelsom og godhjertet. Kjerringdatteren fikk ikke belønnig fordi hun var grådig og ikke hørte på de hva de andre sa.

Historien gjøres spennende for barna fordi dyrene snakker og at det er ei trollkjerring i historien gjør det enda bedre. Det er overnaturlig og barne vil da følge godt med når historien leses for dem.

Fortelleren står utenfor å forteller, altså det er en tredjepersonsforteller. Da får vi ikke vite tanker og følelser, men vi får vite det ytre.

Eventyret begynner med ”det var en gang” som de fleste eventyr gjør. Eventyret fortelles kronologisk. Spenningskurven er når manndatteren møter trollkjerringa, da blir det litt spennende å se for hva som kommer til å skje.

Teksten slutter egentlig litt brått, men med at vi skjønner hva som har skjedd. Det er ikke en hyggelig slutt, men det er en forståelses full slutt. Vi sitter ikke igjen med mange spørsmål fordi vi skjønner hva som har skjedd.

Setningene i eventyret er verken korte eller lange, de er normale. Det er ett greit språk i historien, men det kan være noen ord som er vanskelig for unger å forstå. Fordi det er ord som de ikke har hørt om enda for eksempel risgjerde, bust eller kolla. Det er alvorlige setninger, og det er ikke noe dialekt i eventyret.

Manndatteren er ei flink, lydig, flittig og hjelpsom jente, og kjerringdatteren er lat, vil ikke gjøre noe, og ikke så flink ei jente. De har ikke noen spesielle egenskaper.

Forholdet mellom personene er ulike. Kjerringdatteren og moren har ett godt forhold, men de liker ikke mannedatteren fordi hun er så flink og lydig. Mannen får vi ikke høre noe om eventyret så forholdet til han vet vi ikke.

Det var under romantikken at folkeeventyrene begynte å bli populære for flere enn bare bønder, og det var da noen begynte å skrive de ned. I eventyrene fantes det mange troll, tusser, og andre underjordiske. Dette likte romantikerne, for de likte religion, mystikk, og overnatulige vesner. I romantikken trodde man at det fantes en ”verdenssjel”. Det var da ikke en personlig Gud som i kristendommen, men Gud var i naturen, menneskene, og egentlig i alt.

Asbjørnsen og Moe satt sitt mål om å gjøre folkediktning til litteratur for alle. Da eventyrene ble samlet inn og skrevet ned ble de trykt i små, billige hefter sånn at alle skulle få råd til å kjøp dem. Da Asbjørnsen og Moe ferdet rundt og samlet inn folkeeventyrene ( inspiret av brødrene Grimm) var nordmenn veldig nasjonalistiske og det bærer eventyrene av.

Eventyr er en norsk internasjonal sjanger, som har vandret fra land til land og mellom kulturkretser over hele verden. Eventyrene viste noe særnorsk først og fremst i natur og dyremotivene. Jungel og ørken ble erstattet med fjell, gran og furuskoger, og i stedet for løven, slangen og tigeren hører vi om bjørnen, reven og ulven. Og selfølgelig det norsketrollet. Jørgen Moe mente at det særnorske kom fram i persontenkningen.

Mange av eventyrene har som funksjon å gi folk et håp om ett bedre liv. Samtidig formidler eventyrene en god moral der de gode og de snille overlever til slutt.

Vi ser at manndatteren og kjerringdatteren er norsk fordi de bor på bydga, spinner sitt eget garn, melker kuer og andre ting som skal gjøres på en bondegård.

Jeg synes at det var ett bra eventyr som innholdt mye, jeg synes også at budskapet til Asbjørn og Moe kom klart frem. Det vil kanskje si seg selv at om man er snill med andre så vil de hjelpe deg en annen gang når du trenger det. Hvordan man ser på det kan kanskje ha noe med hvordan man er oppdratt, kan være at datteren til kjerringa var vandt til moren gjorde alt for henne, mens mannedatteren var vandt til at hun måtte hjelpe til og gjøre ting selv.

Det var veldig vanskelig å analysere ett eventyr og se den kulturelle sammenhengen eventyret hadde med den norske kultur, men jeg gjorde ett forsøk.